Dippen när döden

Tirsdag ettermiddag rett för kl 17 satt jeg i stuen i vårt lille torp og leste i Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" da jeg og min gode katt Nöll hörte ett kraftig leven utenfor stueveggen. Jeg hadde sluppet ut vår lille katt Dippen en time för, og lyden vi hörte skapte ingen gode musikalske vibber - tvertimot, det var et smartefullt "tjutande". Jeg sprang ut i bare sokkelessen, uten briller og bjeffet som en ekte torper gjör når katten hans er i fare (den oppmerksomme leser ser den morsomme sammenhengen mellom bjeffer og at man gjör...) (Den uoppmerksomme leser har nå blitt oppmerksom på dette) - og jeg forstod da at en stor, stygg og slem katt hadde angrepet lille Dippen. Styggen forsvant. Jeg ropte på Dippen, og forskrekket kom han fram. Stiv av skrekk stod han ved mine fötter. Jeg löftet ham forskiktig opp, og han var full av illeluktene masse der bak, og ...ja stakkar..han hadde så vondt og närmest skrek av smerte da jeg löftet ham.
Det har nå gått to dager. Han sitter eller ligger hele dagene. Spiser og drikker nesten ingen ting - men han kvikner til dag for dag. Nå kan vi löfte ham opp uten at han piper. Han kan ligge, noen han ikke gjorde förste tolv timene. Dippen går også noen turer rundt i huset. Vi håper på det beste. "Lenge leve Dippen"