søndag, januar 15, 2006

Antisemittisme Del I


Jeg har de senere årene studert emnet antisemittisme. Jeg kommer framover til å legge ut noen små "artikler" jeg har skrevet om antisemittismens historie - et historisk overblikk - og det finnes dessverre veldig mye mer historie tilknyttet dette.

Del I

Det er vel få som vil bestride at en av 1900-tallets fremste foretreder for antisemittisme er nazismen, en ideologi som var opphav til et av de største folkemordene i historien. Den nazistiske verdensanskuelsen kretset i stor utstrekning rundt demoniske fantasier om jødene som en satanisk kraft som truet den ”ariske rasens” eksistens. Den forbrytelsen som tilintetgjørelsen var mot det jødiske folket er unik i antisemittismens historie, men de stereotype bildene og mytene som formet bildet av jødene var mindre unikt. De fleste av disse tankene hadde røtter som strekte seg flere hundre år tilbake i tid i europeisk historie. Man kunne finne beslektede fordommer mot jødene i andre samtidige opinioner i Europa, men i modifiserte former.
Men de ideene som lå til grunn var ett utrykk for allerede eksisterende forestillinger om jødene. Argumenter og uttrykksett forandres med tiden og samfunnsutviklingen. At antisemittiske uttrykk forandres, ser man om man sammenlikner disse uttrykkene før og etter den andre verdenskrig. Den nazistiske antisemittismen fikk ikke gjennomslag etter den andre verdenskrig, og tabubelegningen av jødefiendtlige uttrykk ledet i stedet til at de skiftet karakter, og søkte legitimitet i andre årsaker. Den kommunistiske verden på 1950- og 60-tallet rekonstruerte antisemittismen til å være antisionisme, og staten Israel kom til å forkroppslige jødenes og jødedommens ondskap og destruktivitet. Den jødiske staten førte altså til en ”omorganisering” av antisemittismen, som anvendte seg av nye begrep for å spre samme budskap om jødene, som individer eller gruppe. Israel ble med andre ord verdens ”jøde”.
Jødehat og antijødiske holdninger er som historisk fenomen veldig gammelt. Man finner det i de babylonske og persiske storrikene, og også i Rom og det antikke Hellas. Jødehatet under førkristen tid bør betraktes som en del av et allment xenofobisk mønster, der også andre grupper utsattes for lignende fordommer og forfølgelser. I sammenheng med kristendommens gjennombrudd fikk jødehatet en særstilling. Nå ble det nemlig teologisk motivert. Antisemittisme gjennom kristen teologi fikk altså sterkere gjennombrudd en tidligere, og det blant annet gjennom den litterære tradisjonen som blir kalt Adversos Judaeos, det vil si ”mot jødene”, en tradisjon kirkefedre som Johannes Crysostomos og Augustin skrev innen. I deres skrifter kunne synagogene beskrives som plasser for demoner, og jødene beskrevs som de verste forbrytere. I Crysostomos prekener deklareres at han ”hater dem” og at ”Gud hater dem”. Jødene ble også tildelt en viktig oppgave innen det kristne samfunnet, nemlig å fungere som et levende eksempel på den ulykke som kommer over de som fornekter Kristus. Kirken kunne nemlig garantere at jødedommen skulle eksistere til ”tidens slutt”, men da som en tom religion som hadde tapt både sin status som utvalgt og indre åndelig kraft. Jødedommen skulle være et levende bevis på at Kirken nå hadde erstattet jødenes plass i historien, og et bevis på Kirkens avgjørende seier. Kirkens oppgave var blant annet å forsøke å konvertere jøder til kristendommen, men også å hindre jødedommens influens på kristne. Jødene ble sett på som en viktig del i frelsesplanen og det siste eskatologiske dramaet, der tanken var at jødene skulle samles i det Hellige landet og konvertere til kristendommen. Deretter skulle Kristi gjenkomst skje og opprette Guds rike på jorden. Men da jødene nektet og konvertere innebar det at de hindret opprettelsen av Guds rike på jorden, og holdt da de kristne som gisler på jorden. Dette betydde at jødene ble hinderet for det høyeste gode.
Under middelalderen får antisemittismen klarere sosiale og økonomiske uttrykk gjennom at jøden på forskjellige måter blir stigmatisert fra samfunnet. Det tar seg utrykk i forbud mot å drive foretninger, at de måtte ha på seg spesielle klær, at de ble plassert i gettoer, at de ble nektet å gifte seg, høye skatter og innskrenkninger på friheten, for å neven noen eksempler.
Antisemittismen fikk også mytiske innslag, og derav at løgner ble spredt i stort omfang. En vanlig myte som oppkom under middelalderen var at jødene begikk ritualmord på kristne barn under påsken, for å anvende blodet i brødet de bakte. Andre løgner var at jødene brøt seg inn i kirker og skjendet nattverdsbrødet, at de forgiftet brønnene for å drepe kristne og at jødene over hele verden hadde inngått en konspirasjon. Flere paver hadde bestemt at jøder måtte tjene de kristne fordi de ikke hadde akseptert Kristus- en holdning som ble formalisert i et dekret av Innocentius III i hans ”perpetua servitus” i 1205. Jøder ble landsforvist fra flere land i Europa. England kastet ut jødene i 1290, og Frankrike kastet ut jødene i 1394. I Sverige var jødisk innvandring forbudt fram till år 1775.

3 kommentarer:

My Corner sa...

Bra Harald
Dette blir jo en historisk føljetong!
Du legger argumenter i vår munn
og det er nødvendig i disse
tider!
Gud velsigne Israel!!!

Melvin & Karin sa...

Intressant med synen pa Israel som 'varldens jude'.

Simon W sa...

Bra skrevet. Gleder meg til oppfölgeren.