Reformasjonen med Luther ble også et slag mot jødene i Europa. I sine tidlige skrifter uttrykte Luther seg positivt ang jødene, men i 1545 utgav han boken Die Juden und ihre Lügen, der han uttrykker sterke antisemittiske holdninger.
En annen av reformasjonens hovedgestalter, John Calvin, var derimot mer tolerant overfor jøder, da Calvins oppmerksomhet og argumentasjon i hovedsak var rettet mot den katolske kirken.
1700-tallet og opplysningen var en tid der antisemittismen ble forskjøvet fra det religiøse til det kulturelle planet. Derfor ble det på samme sett som under Middelalderen da kristendommen var den dominerende ideologien, at jødene ble sett på som hinderet for det høyeste gode. Men nå var ikke jødene hinderet for Guds frelsesplan, men i stedet hinderet for opprettelsen av et rasjonelt og ordnet sekulært lykkerike. På grunn av sin religion ble jødene betraktet som et reaksjonært og fornuftsfiendtlig folk som med sine sterke tradisjoner ikke kunne være en del av framsteg og utvikling. 1800-tallet innebar forandringer for jødene i Europa. Denne forandringen uttryktes gjennom en parallell utvikling som gikk i to ulike retninger. Jødene fikk fullstendige medborgelige rettigheter i flere og flere land. På denne måten kan man si at 1800-tallet ble emansipasjonens og opprettelsens århundre. Men samtidig var dette rasekrenkelsens århundre. Det var nå den sekulariserte antisemittismen oppstod. De nye ideene om raser, og da også raseantisemittismen, trengte ikke bort den religiøse antisemittismen. Tvert imot, de eldre stereotypene kom til å inkorporeres i en rasebiologisk kontekst som i sin tur førte til en enda sterkere antisemittisme. Antisemittismen ble forsterket; nå kunne ikke jødene flykte fra sin jødiskhet ved å konvertere til kristendommen.
torsdag, januar 19, 2006
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
"John Calvin, var derimot mer tolerant overfor jøder" - Vil det si at han ikke hadde antisemittiske holdninger, eller at han hadde det i mindre grad?
Altså - for å kort forsøke å forklare dette; kalvinistene var lovorienterte, og da svært opptatt av det gamle testamente. Omvendelsen av jøden til kristendommen var en forutsetning for at Kristius skulle komme tilbake. Jeg har altså ikke funnet material som tilskriver Calvin eller kalvinistene antisemittiske holdninger. Men 1500-tallets samfunn var ikke så opplyst og informert, om jeg nå får bruke disse begrepene, som dagens samfunn. Og man kan vel ikke se bort i fra at etablerte holdninger mot jødene var å spore i vel kalvinister som andre samfunnsgrupper.
Legg inn en kommentar