Antisemitisme VI

Jøder begynte, likt mange andre folk, å definere seg i nasjonale termer. Fra flere århundrer tidligere hadde de østeuropeiske jødene hatt en sterk etnisk-religiøs identitet. Med et slikt utgangspunkt var det derfor lettere å integrere en nasjonal identitet. Langt før det moderne nasjonsbegrepet var en del av det europeiske vokabularet, hadde jødene ervervet mange av de egenskapene som er kriterier for hva man skal kalle en nasjon. Her kan fremheves egenskaper som følelse av et fellesskap og et opplevd behov av kollektive uttrykk for denne.
Sionistbevegelsen hadde fram til Balfourdeklarasjonen 1917 hatt en begrenset størrelse i Europa. Men etter første verdenskrig vokste antisemittismen i Europa, og etter tsarveldets fall utsattes jødene der for sterk forfølgelse, og bare i Ukraina ble ca 75 000 jøder drept mellom 1917 og 1920. Forfølgelse og pogromer av denne art førte til at sionistbevegelsen vokste i styrke. På begynnelsen av 1930-tallet var det nærmere 200 000 jøder som bodde området som i dag tilsvarer Israel og Palestina.
Under 1800-tallet ble europeisk antisemittisme importert til den arabiske kulturen, og under den nazisistiske perioden (1933-1945) styrktes den europeiske antisemittismens innflytelse på den arabiske sivilisasjonen. Ettersom den militante antisemittismen vokste seg alt sterkere på 30-tallet, flyttet det under årene fram til andre verdenskrigs utbrudd, hundretusentalls jøder til Palestina.
Palestina var altså, og hadde aldri vært et navn på en nasjon. Fra 1453 til 1918 hadde området vært under kontroll av det Ottomanske riket. Under den første verdenskrig brøt det ut revolter i de arabiske provinsene, noe som ledet til at et allerede svekket Ottomansk rike falt. Palestina ble på dette tidspunkt et Britisk mandatområde.
14 mai 1948 utroptes staten Israel, og dagen etter ble landet angrepet av fem arabiske land som hadde til hensikt å oppheve den jødiske statsdannelsen, en plan som misslyktes.